For at de allierte kunne ta opp kampen med tyskerne måtte de ha forsyninger. Handelsflåten kom til å spille en svært viktig rolle i så måte. Britene kunne få materiell og forsyninger fra Amerika og handelsfartøyene ble satt inn i dette arbeidet. Fra Amerika ble det fraktet alt fra bensin og mat til tankser, flydeler og militære kjøretøy etc. Tyskerne innså raskt at for å stoppe britene og de allierte, måtte også handelsflåten stoppes. Blant de viktigste områdene ble Atlanterhavet. Vidkun hadde allerede fått

erfare hva krig var og han hadde mer i vente.

​

Etter at Vidkun forlot Hebridene, ankom han altså London og meldte seg til tjeneste for ny hyre. 19. juni 1940 mønstret han på fartøyet MS Brandanger. Dette var et frakteskip som var bygget i København i 1926 og var eid av det bergenske rederiet Westfal-Larsen & Co. AS. Vidkun mønstret på som jungmann, som var graden under lettmatros, og deltok i vanlig dekksarbeid som vedlikehold, rengjøring, maling og ellers forefallende arbeid.

25. juni la Brandanger ut fra kai med kurs mot Amerika. På Vidkun sin første turover Atlanteren med Brandanger gikk de i en konvoi. Konvoier besto av flere skip som reiste i formasjon, samt at de ble eskortert av det militære. Som oftest var det militære fartøy, men også militære fly ble brukt til dette. Konvoier ble brukt for å øke sikkerheten til skipene og dens sjøfolk. Samtidig ble de lettere å lokalisere for de tyske ubåtene som lurte rundt på havet. Det var heller ikke lov for skip i konvoien å stoppe for å plukke opp sjøfolk som enten hadde havnet i sjøen, eller hadde kommet seg i livbåtene etter å ha forlist. Dette var for risikabelt. Om noen stoppet og falt ut av formasjonen som de var blitt tildelt i konvoien, ble de et lett bytte for tyskerne. Tusenvis av sjøfolk opp-

levde forferdelige og fortvilte scener i slike konvoier. Denne konvoien besto av 30 skip, og var hovedsakelig eskortert av en britisk korvette. Det britiske skipet Zarian og det nederlandske skipet Amstelland ble 1. juli angrepet av to tyske ubåter(U-26 og U-65) med torpedo, men ingen av skipene sank. U-26 hadde lokalisert konvoien og meldt fra om det, men de fleste tilgjengelige tyske ubåtene var

opptatt med en annen konvoi. U-26 ble angrepet og skadet av synkeminer fra eskorteskipene, og etterhvert bombet fra fly. Ubåten ble så skadet at de ikke kunne dykke og mannskapet valgte da heller å overgi seg til britene. Kort tid etter lokaliserte U-65 Amstelland. Ubåten hadde kun en torpedo igjen som de avfyrte og traff skipet med. I sammenstøtet og den påfølgende eksplosjonen ble en av mannskapet kastet over bord og druknet. U-65 kom seg unna. 28. april 1941 møtte U-65 sin skjebne. Den ble senket

av det britiske fartøyet HMS Douglas sør-vest for Island. Hele mannskapet på 50 stykker omkom.

​

Brandanger kom seg helskinnet over Atlanteren. De var innom flere havner i USA og Sør-Amerika for å laste ombord forskjellig stykkgods. Blant annet lastet de ombord 300 tonn bunkerolje, trelast og metaller som de skulle ha med tilbake til de britiske øyer. 19. september ble det i Cristobal, Panama utført livbåt

øvelser. Dette for at mannskapet på 30 mann skulle være forberedt på hvilke farer som kunne oppstå, når de returnerte over Atlanterhavet. Fire dager senere la de til kai på Bermuda, hvor det ble foretatt flere livbåtøvelser, før de gjorde seg klar til å reise i ny konvoi til Liverpool. Brandanger la i vei fra Bermuda 28. september med kurs mot Liverpool. Konvoien gikk under navnet HX-77 og besto av 39 skip. Seks av skipene skulle bli senket og to av disse var norske.