MS Erik Frisell
Da Adolf Hitler og nazistene tok makten i Tyskland i 1933, betydde det urolige tider for Europa utover 30-tallet. Det hele endte opp i at en ny verdenskrig brøt ut på slutten av dette tiåret. Hitler og hans menn la planer om verdensherredømme og 1. september 1939 tok de seg inn i Polen. England og Frankrikefordømte dette og krevde at tyskerne trakk seg tilbake. Da dette ikke skjedde erklærte
de krig mot Tyskland. Datoen var 3. september 1939 og andre verdenskrig var et faktum!
Bare timer etter krigserklæringen, ble det britiske cruiseskipet Athenia senket med to torpedoer av en tysk ubåt(U-30) utenfor kysten av Irland. Dette ble gjort ved en feil av den tyske ubåten, da kapteinen trodde at det var et bevæpnet lasteskip. 112 mennesker omkom i torpederingen. Tyskerne benektet gjennom hele krigen at de hadde hatt noe med dette å gjøre. Når ubåten la til kai etter endt
tokt, sørget de for å ødelegge alle papirer. Det var først lenge etter krigen at sannheten kom fram.
Det første norske lasteskipet som ble rammet av krigen,var bergenske M/S Ronda som gikk på minst tre miner utenfor Nederland 13. september 1939. 17 mennesker omkom. Nøytrale eller ikke, ingen var trygge lenger og i hvert fall ikke på havet hvor 16 år gamle Vidkun befant seg. Frakteskipet MS Erik Frisell ble bygget i Gøteborg og ferdigstilt i juli 1926. Dette skipet var også eiet av samme rederi som MS Laponia og S/S Sir Ernest Cassel. Etter å ha mønstret av SS Ernest Cassel fikk Vidkun hyre på MS Erik Frisell som lett matros. Datoen var 6. januar 1940 og det bar på nytt ut i verden. Vidkun skulle nå få sitt første møte
med de fiendtlige nazistene. Han var en del av et mannskap på trettifire mann, der seks av disse var norske. Han var den nest yngste ombord, fire måneder eldre enn yngstemann. 15. mars la MS Erik Frisell i vei fra Buenos Aires i Argentina med kurs for Sverige og Gøteborg. De skulle også innom Helsingborg og Malmø. Lasten besto av over 6000 tonn med dyrefor.
Da de nådde Nord-Atlanteren, fikk de telegram fra rederiet i Sverige om å legge kursen om til Reykjavik på Island i stedet. Datoen var 9. april 1940. Tyskerne hadde invadert Norge og Danmark og dermed stengt Skagerak slik at det var umulig for noen ski p å komme igjennom. Man kan bare undre seg over hva som foregikki tankene til Vidkun når han fikk beskjed om at krigen var kommet til Norge. Han følte seg nok hjelpeløs, der han som sekstenåring befant seg midt ute på havet, vel vitende om at hele slekten på Virak og hele landet var under angrep.
De la om kursen som rederiet ga ordre om. Skipet ankret opp på Island 6 dager senere, den 15. april, i påvente av ny ordre fra rederiet. De ble liggende på Island i en måned før de kunne reise videre. Island skulle vise seg å bli et strategisk sted for ubåt krigen som kom til å utspille seg de neste årene. Island lot seg frivillig «okkupere» av britene, for at de kunne komme med sine mannskaper og skip for å bruke
øyen som base. Dette trådde offisielt i kraft 10. mai. Dagen før, fikk kapteinen ombord på MS Erik Frisell besøk av en engelsk offiser. Han spurte kapteinen om han var villig til å føre skipet til de britiske øyer med lasten og avlevere den der. Forespørselen gjaldt Clyde i Skottland. Kapteinen sa ja til dette under forutsetning av at han fikk direkte ordre om dette fra rederiet. Skipet var svensk og nøytralt, det samme
var Island. Han anså at britene ikke kunne gi han ordrer. Ordren måtte komme fra svensk hold.
MS Erik Frisell, i midten, avbildet i Reykjavik 10. mai, samme dag som britene kom til Island.
Tiden på Island ble brukt til diverse forefallende arbeid på skipet. Mannskapet malte også et stort svensk flagg på skipet, samt båtnavnet og «SVERIGE», slik at fremmede fartøy skulle se at de var fra et nøytralt land. Det ble også foretatt livbåt øvelser slik at alle visste hva de skulle gjøre om de var nødt til å forlate skipet. 14. mai fikk kapteinen et telegram fra rederiet. Der fikk han ordre om å reise til Liverpool med lasten, i stedet for Clyde som tidligere forespurt. På bakgrunn av dette kontaktet han de engelske militærmyndighetene i Reykjavik. De kunne fortelle at så vidt de visste så fantes det ikke noen minefelt utenfor kysten av England. De hadde heller ikke mottatt rapport om at noen ubåter var blitt sett i området de siste to månedene. Forberedelsene fortsatte slik at de kunne reise mot Liverpool. Samtidig med de siste forberedelser på Island, la den tyske ubåten U-37 ut på havet fra Wilhelmshaven i Tyskland..
Victor Oerhn gikk inn i den tyske marinen som 20 åring. Han ble en av de første offiserene som som ble innrullet i det nyopprettede ubåtforsvaret i juli 1935. Han fikk først ansvaret for U-14 i januar 1936, før han tok over U-37 i 1940. Kapteinløytnant Oehrn og hans mannskap la ut i fra Wilhelmshaven iTyskland 15. mai 1940. Ordren var å stoppe alle skip somikke var tyskervennlige. MS Erik Frisell skulle bli hans første offer.-.
Klokken 04.30 16. mai la MS Erik Frisell ut fra Reykjavik, med hensikt å komme seg til Liverpool i England. De satte kursen mot Stornoway på Hebridene, som de hadde blitt anbefalt. 1 time etter at seilasen hadde startet, ble de utenfor Vestmannaeyjar stoppet av den engelske hjelpekrysseren Worcestershire. Offiserene bordet skipet for å undersøke lasten. Kapteinen på MS Erik Frisell spurte
da offiserene om tryggeste vei til Liverpool. Offiserene signaliserte Worcestershire og fikk svar tilbake at den tryggeste vei var gjennom North Channel, altså vestenfor Hebridene og ca.15 sjømil fra Barra Head. De britiske offiserene var fornøyde med inspeksjonen og skipet kunne fortsette reisen mot Liverpool kl. 07.00. Fredag 17. mai og lørdag 18. mai forløp greit uten problemer, men det skulle snart forandre seg.
19. mai klokken 04.00 startet Vidkun sin rorvakt. 20 minutter senere merket han et støt i skipet. Han verken så eller hørte noe bortsett fra dette støtet. Plutselig gikk alarmen! Førstestyrmann Åhlstrøm var også på vakt på broen. Han hadde også merket dette støtet i skipet. Han mistenkte straks at det kunne være snakk om en torpedo, og han beordret full stopp på maskinene. Det var også han som utløste alarmen. Samtidig så Åhlstrøm en vannsøyle på ca.10 meter på styrbord side omtrent 100 meter fra skipet. Han løp direkte mot babord livbåt der han hadde kommandoen. På vei ga han ordre til Vidkun om å gjøre det samme. Vidkun satte seg i livbåten sammen med andre fra mannskapet. Livbåten ble låret uten nevneverdige problemer. Samtidig sørget mannskapet for å heise det svenske flagget akter, for å vise at de var svenske og nøytrale. U-37 kom til syne på styrbord side, ca.3-400 meter fra skipet. Kanonen på dekk var rettet mot skipet. Vannsøylen som Åhlstrøm hadde sett var etvarselskudd som ubåten hadde avfyrt. Torpedoen som ble avfyrt gikk under skipet uten å treffe. Mannskapet i livbåtene rodde bort til U-37. Fra ubåten ble det spurt hvor de skulle og kapteinen svarte at de kom fra Buenos Aires og at de opprinnelig skulle til Sverige, men at de var blitt beordret til Liverpool. Da svarte Victor Oehrn : «Ja, jeg vet at det er engelskmennene som skal ha lasten» og ga med det ordre om at MS Erik Frisell skulle senkes. Tyskerne observerte da at skipet ikke var tømt for mannskap. Livbåtene ble beordret tilbake for å hente de siste to på skipet. Da de hadde hentet de to som manglet, rodde de tilbake til ubåten og avleverte manifester og diverse papirer. Da dette
var gjort, fikk de beskjed om å seile bort fra skipet. U-37 startet å skyte på skipet med kanonen klokken 04.50. Etter det andre skuddet ble skipet satt i brann og ubåten fortsatte å skyte mot styrbord side. Etter en del skudd flyttet ubåten seg til akter og fortsatte med et tjuetalls skudd på skipet. Fartøyet hadde da sterkt babord slagside. Kl.05.50 forsvant MS Erik Frisell mot havets bunn. Det siste mannskapet så, var det svenske flagget som forsvant fra havets overflate for alltid.
U-37 forsvant og mannskapet i livbåtene satte seil med kurs for Hebridene. Etter ca. fem timer oppdaget de tre britiske trålere, der to av dem var bevæpnet. Hele besetningen ble plukket oppav HMS Cobbers og kaptein Lawrence Turner. De avbrøt fisket og satte kurs for Hebridene og hadde livbåtene på slep. De kom fram til Stornoway neste dag, mandag 20.mai. Der ble de tatt godt i mot av myndighetene på øyen. Alle ble innkvartert på hoteller på stedet og selv om alt var fullbooket ryddet de plasser til de forliste. To nordmenn bodde på Royal Hotel, mens de fire andre bodde på Caledonian Hotel. Vidkun og resten av det norske mannskapet bodde tre dager på Stornoway, før de satte seg på fergen over til England og videre med tog til London. Nordmennene ble 25. mai booket inn på Empire Memorial Hostel og bodde der til 31. mai. Vidkun feiret altså sin 17-årsdag på et hotell i London langt unna slekten på Virak.
De svenske myndighetene forsøkte på et senere tidspunktå kreve norske myndigheter tilbakebetalt utgifter de haddehatt med å sende nordmennene til London med tog, samt for hotellovernatting der. Norske myndigheter avviste kravet og henviste til at nordmennene hadde vært mannskap på et svensk skip og var dermed deres ansvar. De mente at enten fikk de ta regningen selv eller kreve utgiftene fra
sjøfolkene!
Den britiske tråleren HMS Cobbers som hadde reddet Vidkun og de andre, ble senere bombet av Luftwaffe i Lowestoft, England den 3. mars 1941. Av de femten personene som besetningen besto av, omkom elleve. Det er uvisst om kapteinen Lawrence Turner var blant de omkomne.
4. juli fant den færøyske damptråleren Stelle Argus en livbåt som tilhørte MS Erik Frisell. De brakte den inn til Torshavn på Færøyene. Politikretsen på øyen sendte 18.juli et brev til Det Svenske Generalkonsulat i London der de orienterte om funnet og spurte samtidig om finnerne av livbåten kunne overta den uten vederlag. I ett svarbrev fra visekonsulen på Færøyene datert 18. november samme år bekreftes det at livbåten blir gitt til Stella Argus som en gave. Den siste lille del av MS Erik Frisell kunne leve litt lenger..
I juli 1942 ble Oehrn tatt til fange i Nord-Afrika etter å ha blitt såret i et oppdrag. Etter et sykehusopphold ble han sendt til fangeleiren Camp 306 i Suezkanalen før han ble satt fri i bytte mot andre fanger i oktober 1943. Han returnerte til Tyskland der han hadde flere forskjellige stillinger til krigens slutt. Oehrn døde i 1997, 90 år gammel. U-37 var i tjeneste hele krigen og senket totalt 55 skip
og skadet 1 før den selv ble senket av tyskerne 8. mai 1945 da de innså at krigen var tapt.
Fra "Svenske Fartyg"