Vidkun var tilbake i Liverpool 11. april 1941 og fikk ny hyre som lettmatros på Bergensbåten MS Taranger som var eid av Westfal-Larsen & Co. Skipet var bygget i København i 1930 og det skulle ikke bli lange tiden Vidkun fikk ombord på skipet før det gikk galt. Liverpool var fremdeles preget av bombeangrep og Vidkun opplevde å bli bombet 15, 16 og 26. april. Nede på dokkene i Liverpool hvor Taranger lå kunne mannskapet stadig vekk føle ristninger i skipet av bombardementene til det tyske flyvåpenet Luftwaffe. Winston Churchill, som hadde tatt over som Statsminister for britene 10. mai 1940(samme dag som britene kom til Island), reiste ofte rundt i Storbritannia for å bivåne ødeleggelsene og tale til folket for å opprettholde kampmoralen og humøret på befolkningen. 25. april var han på en slik reise til Liverpool.

 

Taranger hadde lagt til kai i flere uker for reparasjoner. Måneder i forveien, i Vancouver, hadde Taranger fått påmontert en kanonplattform, men selve kanonen manglet fremdeles. Taranger la fra kai i ballast 28. april med kurs over Atlanteren til Amerika. Noen dager etterpå skjeddedet som i ettertid ble kalt «The Liverpool May Blitz». Tyske bombefly kommer igjen og igjen for å bombe byen. I hele åtte sammenhengende dager bomber de Liverpool by og omegn og ca.4000 menneskeliv går tapt. Vidkun og Taranger unngikk dette, men de skulle snart få sine egne problemer.

 

Taranger, med et mannskap på trettitre, ble eskortert ut fra Liverpool og et lite stykke på vei av militærfly. 30.april oppdaget de en ubåt og rapporterte straks til eskorteflyet. Flyet lokaliserte ubåten og slapp en serie med bomber etter den. Om lag 15 minutter senere så flyet at det kom olje opp på overflaten og de regnet med at de hadde senket den, noe som ikke skulle medføre riktighet. Taranger ble overlatt til seg selv for den videre ferden over Atlanteren. Klokken 23.25 fredag 2. mai, dukket plutselig U-95 opp akter og begynte å skyte på Taranger med maskinkanoner.Ubåtens kaptein het Gerd Schreiber.

​

Mannskapet på Taranger bestemte seg for å prøve å komme seg unna ved å ha maksfart og kjøre sikk-sakk.

To fra mannskapet tente to tåkebøier og kastet dem ut på havet, men ubåten var for nærme til at det hadde noen effekt. Nødsignal og skipets posisjon ble sendt ut til ingen nytte. Det vil si, på land fikk de nødmeldingen og den britiske jageren Echo ble sendt ut for å lete. Echo søkte i over åtte timer uten at de klarte å finne Taranger og årsaken var sannsynligvis at de på land hadde misoppfattet koordinatene. Ubåten kom i overflatestilling og hadde så stor fart at Taranger ikke hadde mulighet til å komme seg unna. De ble beskutt hele tiden og klokken 23.45 beordret kapteinen full stopp i maskinen og at mannskapet skulle komme seg i livbåtene. Vidkun hørte til babord side og satte seg i den livbåten, mens beskytningen fortsatte med eksplosive granater mot blant annet broen. Underveis i firingen av livbåten som Vidkun satt i, ble broen skutt ned. På samme tidspunkt ble kapteinen Sverre Solberg rammet av granatsplinter og omkom momentant. Resten av mannskapet var kommet seg i livbåtene, men flere var blitt såret i angrepet. Da livbåtene var kommet klar, kom ubåten til syne på styrbord side. 2.styrmann Birger Lunde, som også var telegrafist på skipet, fortalte i ettertid at han ikke var i tvil om at

ubåten forsøkte å renne livbåtene i senk. Ubåten kom mot dem, og livbåtene klarte så vidt å komme seg unna med å ro alt de orket. De to livbåtene lå nå på hver sin side av ubåten, og de var så nærme at de kunne høre mannskapet på ubåten prate! U-95 fyrte av en torpedo som traff midtskips, men skipet sank ikke. De avfyrte dermed enda en torpedo og denne gang knakk skipet i to og sank. Nå var det blitt lørdag 3. mai 1941 og klokken var 00.20. Mannskapet i de to livbåtene bestemte seg for å sette kurs mot Island siden det var nærmest og satte seil. Livbåten som Vidkun satt i hadde ikke motor så livbåtene kom etter hvert i fra hverandre. Mannskapet i motorbåten ble natt til søndag 4. mai plukket opp av den britiske korvetten Begonia og neste dag over til destroyeren Volveren før de ankom Reykjavik 10. mai. Vidkun og de andre ble klokken 0800 mandag 5. mai plukket opp av den islandske fiskebåten MB Sigurfari. De hadde da vært alene på havet i 56 timer. Livbåten ble tatt på slep og MB Sigurfari satte kurs mot Akranes.