Erodona knakk i to av torpederingen, men utrolig nok sank den ikke. Noen dager senere ble den tauet inn til Reykjavik på Island. Skipet ble så reparert og var klar til tjeneste igjen i 1944.

Konvoien fortsatte og på Beduin kunne de se flammene fra de torpederte skipene de neste timene. Erodona brant helt til neste dag. På Beduin var stemningen nå lavmælt, men dette var bare en forsmak på hva som var i vente. Klokken 23.30 kom månen opp, og da ble det for lyst til at ubåtene tok sjansen på å angripe. De som ikke hadde vakt på Beduin gikk til sengs. De andre gikk hvileløst frem og tilbake på dekk, de fleste i nærheten av livbåtene akterut. Ved kanonen sto det seks mann, samt en av styrmennene. De trente på bruken av kanonen. 

Klokken 04.00 gikk alarmen, og mannskapet så at to raketter ble skutt fra en av jagerne. Heldigvis skjedde det ikke mer og ikke lenge etter var det dagslys, og de var dermed trygge. Formasjonen i konvoien hadde holdt seg bra, likevel var to plasser i konvoien borte for alltid. Kursene ble stadig endret, og det virket som at eskortefartøyene visste at mer var i gjære. De fleste på Beduin gikk nå i sine beste klær og med sine papirer og verdisaker i poser i lommene. De var klar til å forlate skipet på kort varsel. Livbåtene var som alltid under seilas, utsvingt for hurtig låring om det skulle bli nødvendig.

Og noe var i gjære. U-99 ventet i god avstand bak konvoien til det ble mørkt før han lurte seg inn i konvoien.

Utpå kvelden søndag 16. mars, hørte mannskapet på Beduin ett smell på babord side. U-99 hadde rammet sitt

første offer for kvelden, den norske tankeren Ferm. På Beduin så de at skipet tok fyr. Brannen var mindre enn

Erodona kvelden før, og hele mannskapet ble reddet av HMS Bluebell. Marerittet var i gang! Det virket som om

havet var fylt av en stim med ubåter. På Beduin ble det satt kanonvakt og alle mann var på dekk. De britiske jagerne gikk frem og tilbake i konvoien og slapp dypvannsbomber. Samtidig skjøt de raketter for å lyse opp området. På Beduin merket de igjen godt til dypvannsbombene som gikk av under havoverflaten. Ikke lenger etter at Ferm ble truffet, ble to skip til angrepet. Fra Beduin så de bare en mørk røyksøyle, men ingen ild. Stille og rolig forsvant båtene i dypet. Det var det rene kaoset, og U-99 fikk inn den ene fulltrefferen etter den andre. Den svenske frakteren Korshamn var ett av skipene som ble rammet at torpedoangrepet fra U-99. Da den ble truffet, beordret den svenske kapteinen om å styre skipet mot ubåten i håp om å ramme den. Dessverre var den for treg og skipet sank før den fikk mulighet til å nå ubåten. 24 besetningsmedlemmer av 36 omkom.

Situasjonen roet seg, og de av mannskapet på Beduin som hadde nerver til det gikk ned i lugarene sine for å

hvile. U-99 var slettes ikke ferdig.

Ubåten lurte seg inn midt mellom konvoirekkene og pekte ut Beduin som sitt neste mål. Vidkun sto på broen da torpedoen traff. Torpedoen traff litt aktenfor pumperommet. Eksplosjonen var så kraftig at dekksplatene ble blåst opp i luften, og akter landgang forsvant. Alle lysene på hele skipet forsvant og motoren stoppet. Det var kun dynamoen og hjelpemotoren som fortsatte å gå. Torpedoen traff hel-

digvis så dypt at det ikke var nok surstoff til at bensinen tok fyr. Man unngikk dermed slike scener som de hadde sett med Erodona kvelden før. Likevel, bensinen fosset ut av skipet og den farlige bensingassen skulle bli skjebnesvanger for flere ombord. Vidkun og tre andre løp til motorlivbåten på babord side. To matroser lårte båten. Da livbåten nådde vannet, ropte de til de to matrosene om å komme etter. De fikk ingen svar, men livbåten ble løst i fra taljene. Beduin hadde fremdeles god fart og det var ekstremt viktig å få livbåten klar for skutesiden, noe som var vanskelig i skvalpesjøen. De kom seg klar, og siden skipet fremdeles fløt, forsøkte de å ro bort for å hente matrosene. Siden de var så få ombord i livbåten, viste det seg som en vanskelig oppgave. Det var alt for tungt å ro mot skipet. De måtte komme seg bort. Senere fikk de vite at matrosene løp over til styrbord side, og ble med livbåten derfra i stedet. 

De rodde bort fra skipet nok en gang. Igjen kunne det gått ille. Da de nærmet seg akter på babord side holdt mannskapet på å låre en livbåt. Vidkun og de andre i livbåten lå like under livbåten de var i ferd med å låre. Heldigvis hørte de Vidkun og de andre rope om at de måtte vente

med låringen til de var gått klar. Det var like før de fikk en livbåt med 15-16 mann i hodet! De rodde alt de klarte for å komme seg bort fra skipet. Det var tungt å ro. Bensinen fløt og gassen gjorde seg gjeldende.

I motorlivbåten ble de rammet av bensingassen, og en mann falt om og lå stille og stiv i båten. En annen begynte å fantasere om barnslige ting. Noe måtte gjøres. Det var tydelig at de måtte lenger bort fra stedet, ellers ville alle i båten omkomme av gassen. 2.styrmann Harald Nicolaisen og Vidkun tok avgjørelsen 

om å starte opp motoren, for å komme seg unna. Selv om de visste at en gnist på havet var nok til å antenne båten. Da ville alt håp vært ute. De var nødt til å ta sjansen. Etter andre omdreining av svinghjulet startet motoren. De kom seg bort fra den farlige gassen.

Motoren fikk ikke kjøling og de så seg nødt til å stoppe den kort tid etter. Planen var å få ordnet kjølevannspumpen når sjøen var blitt litt roligere. Like etterpå fikk de plutselig øye på et lite lys og de startet motoren på nytt. Det viste seg at det var styrbord livbåt de så. De satte kursen i retning av denne livbåten. Nå var det beksvart og det var vanskelig å bedømme avstander. De stoppet dessverre motoren for tidlig slik at de ikke nådde den andre båten. De klarte å rope noen ord til hverandre, før den andre livbåten forsvant igjen. Vidkun og de andre kunne bare håpe at de møttes igjen.

Noen minutter senere traff de på babord livbåt. De var også usikker på om matrosene som hadde låret deres livbåt var kommet seg av skipet. De hadde også forsøkt å komme ombord igjen, men det hadde vært vanskelig grunnet været og den farlige gassen. Begge livbåtene bestemte seg for å vente til dagslys før de utforsket skipet for mannskap. Det ble stukket en line ombord fra Vidkun sin livbåt til babord livbåt, som igjen satte ut drivankeret. Mannskapet la seg til slik at de forhåpentligvis kunne få seg litt søvn, men det ble vanskelig. Vinden økte på og skvalpesjøen var tiltatt slik at de var nødt til å holde kontroll på motorbåten. Ellers ville den bli fylt med vann. Mannskapet satt derfor i fire timer med årene for å passe på. Da det ble lyst oppdaget de at et skip hadde retning mot dem. Gleden var stor, og de sendte opp en rakett for å gjøre seg tilkjenne. Skipet ga ingen

respons og de ble usikker på om de var blitt sett. Tiden gikk og det ble lysere, men fremdeles ingen svar. Skuffelsen var stor når de oppdaget at det var forparten på Beduin de hadde sett. Baugen på Beduin pekte nå rett til himmels og mannskapet hadde trodd at det var et passasjerskip de hadde sett. Det var nå blitt såpass lyst at de bestemte segfor å undersøke skipet. De forsøkte å starte opp motorlivbåten, men nå var det nytteløst. Motoren var helt død og hadde gjort sitt. De var alle glad for at den tross alt hadde startet når de trengte den som mest noen timer i forveien.I stedet bestemte de seg for at begge livbåtene skulle ta årene fatt å ro bort til vraket. Når de nådde vraket, var bensingassen fremdeles veldig framtredende og det var heller ikke mulig eller trygt å gå ombord. De ropte, men det kom aldri svar fra skipet. Det var nok for sent for de som ikke hadde

kommet seg av. Det var dessverre fire av mannskapet som aldri kom hjem igjen. Disse fire var også de samme som hadde gjort sine oppgaver med å låre livbåtene.

Nok en gang forsøkte de å få gang på motoren, men det ville seg ikke. Dermed ble det bestemt at alle skulle forlate motorbåten og bli med i babord livbåt i stedet. Det var en bedre båt. De begynte å laste om og ca. klokken 0930 var de klare med å sette seil. De satte kurs østover. Omtrent en time etter de satte seil, kunne de fremdeles se Beduin. Propellene var nå nesten over vannet og det røykte fremdeles fra skorsteinen. Det var et trist syn. Beduin knakk i to, men sank ikke. Forparten av skipet ble senere senket av en britisk tråler, 18. mars. Bakparten ble forsøkt tauet av HMS St. Olaves samme dag, men den sank to dager senere.

Ombord i livbåten hadde de ingen kart, men ved hjelp av hukommelsen til mannskapet klarte de å regne ut en cirka kurs. De mente at det var om lag 300 mil til land. De prøvde å gjøre seilasen så behagelig som mulig, blant annet ved å ta frem alle klær fra tøysekkene. De strakk også til et leseil. Uheldigvis var mye vått av bensin. Klærne ble hengt opp i masten, slik at det kunne tørkes. De hadde også noen skader på mannskapet. De laget til et slags sykehus under kalesjen, der det var lunere. Den som var mest ska- det var annenmaskinist Larsen. Under låringen av den ene livbåten mistet han to fingertupper da han skulle frigjøre livbåten fra taljen. Han klarte likevel å frigjøre taljen og 16 mann kom seg i livbåten. Larsen tok fatt på roingen for å komme seg bort fra gassen. Dette uten to fingertupper.

Det var også andre småskader på besetningen. En mann hadde skadet en finger og måtte forbindes. En av skottene som hadde mønstret på i Glasgow var så gjennomvåt at han tok av seg både sko og strømper. Men, her ute på Atlanteren var luften alt annet enn tørr så skotten ble sittende med bena i det kalde vannet. Han var for svak til å holde beina opp. Han forsøkte å bevege litt på seg, men det var for seint og for lite og resultatet var at beina hovnet opp. Mannskapet fant fram et gammelt ullteppe, rev det opp og surret det rundt beina hans. De aller fleste var gjennomvåte av bensin. Da torpedoen traff, sprutet bensinen over alt og livbåtene var intet unntak. Førstestyrmannen hadde tatt av seg alle klærne og skylt de godt med sjøvann før han tok de på seg igjen, noe som var en heller kald fornøyelse. En del andre hadde ikke vært så lure, og fikk siden lengre sykehus

opphold på grunn av brannsår på huden. Før det smalt, hadde alle ombord på Beduin fått klare instrukser på at de måtte ha godt med klær på seg. Dette i tilfelle skipet måtte forlates. De fleste hadde tatt dette til seg. Til og med vakten fra maskinen hadde hatt på seg tykke ullgensere. Men, det var en som ikke hadde fulgt instruksen og han satt nå i livbåten kun iført bukse og en tynn underskjorte.

De hadde nok med mat ombord så det var ingen rasjonering. De hadde mat til alle i 14 dager og de var sikker på at de ville nå land før den tid. Av mat ombord hadde de både suppe, pølser og kjeks. Nok av rent vann hadde de også. De fant frem sigaretter for de som ville ha. Selv om de smakte av bensin, var det ingen som brydde seg om det. Noen begynte å synge og alle fikk seg en slurk med konjakk, slik at stemningen ble lettere i en forferdelig situasjon.

Kokeapparatet som de varmet suppe og pølser på var en eldre utgave av en parafinbrenner. Denne var ikke helt i orden og tok fyr. Det kunne blitt kritisk, for i verste fall kunne apparatet eksplodert og satt fyr på hele livbåten. En snarrådig kar kastet en bøtte med vann over apparatet. De brukte apparatet neste dag også, men med samme utfall. Nå var apparatet helt ødelagt og det var bare å kaste det overbord.

Vakter ble satt, to mann på hver vakt i tre timer. Selv om de ikke klarte å holde seg så veldig varme, krøp de andre så tett sammen som mulig under presenningen. Det ble likevel vanskelig å sove. Underveis så de både et fly og en gammel dampbåt uten at de ble oppdaget. De holdt noenlunde den kursen som de hadde blitt enige om, og de hadde troen på at alt ville gå bra. Om kvelden, 18. mars, var det en som ropte «lys om babord!». Hele mannskapet kom fram fra presenningen og alle var enige om at dette med- førte riktighet. De holdt et lite råd. Kunne det være tyskere? De ble enige om at det var lite trolig og de bestemte seg for å endre kursen mot lyset. En rakett ble også sendt opp for å signalisere, men ingen svar kom tilbake. Mannskapet i livbåten ble mistenksomme, men de bestemte likevel for å fortsette mot lyset. Da de kom nærmere forsto de at det var ikke bare ett lys de hadde sett, men to. Det ene lyset var på en bøye, og det andre lyset var fra en fiskebåt. Det var den skotske tråleren River Ayr. Tråleren virket helt tom for folk. Livbåten la seg helt inntil skutesiden før den ga lyd fra seg. Da ble det liv og røre på River Ayr og mannskapet kom løpende ut på dekk kun iført bukser. De så helt fortumlet ut. En fra livbåten sa «torpedoed people». Da klarte de på River Ayr etter hvert å tumle seg. De hjalp mannskapet ombord på tråleren, fikk fyr på kaminen slik at de kunne både få i seg litt varme, samt mat. Tråleren hadde kommet samme kveld og skulle starte fiske neste morgen. Nå ble planene forandret. Mannskapet fra Beduin ble tatt med ned i kahytten og de ble servert glovarm te, med fersk brød og pålegg som syltetøy, smør og kjøttpålegg. Mannskapet på River Ayr ofret køyene sine slik at de som trengte hvile kunne få legge seg ned på. Noen måtte likevel sove på gulvet, men det gjorde ingenting for her var det varmt og

trygt. De ble tatt hånd om på den aller beste måte. Været var fremdeles dårlig og livbåten slet seg om natten og forsvant sin vei og ble aldri sett igjen.

River Ayr satte kursen mot Færøyene. Engelskmennene hadde minelagt store deler av kysten her, så de måtte ta en lang omvei for å komme til land. Da de nærmet seg land ble de satt over i et norsk marinefartøy. Etter 48 timer i havsnød ble de ved 22-tiden, 19. mars, brakt inn til Torshavn.

River Ayr ble beordret ut igjen, men de nektet. Nå hadde de vært oppe i to døgn og de ønsket ett døgn med hvile. I tillegg var det dårlig vær. Etter litt fram og tilbake fikk de lov å legge til kai.

​

Mannskapet på Beduin ble møtt av en ambulanse på kaien. Annenmaskinist Larsen ble kjørt direkte til syke-

huset der han ble tatt hånd om for sine skadde fingrer.Det ble estimert med at han hadde mistet så mye som 55 prosent med blod. De andre ble tatt inn på havnekontoret der det var flere engelske marinemyndigheter. De ble servert sigaretter og konjakk. De ble også møtt med vennlighet overalt. De ble hentet av militære kjæretøy og brakt til sykehuset. Der fikk de seg ett varmt bad. På sykehuset ble de også sjekket for brannskader og lignende. Kun halvparten av dem kunne forlate sykehuset etterpå. De som ikke trengte noen videre behandling, dro til feltlasarettet der de fikk nattlosji. Der måtte de sove på gulvet, men vertskapet gjorde alt de kunne for at de skulle ha det så komfortabelt som mulig. Neste natt fikk de plass på Færjar Hotell. Der oppholdt de seg i flere dager og hadde gode forhold. Befolkningen på Færøyene var så vennlig som det var mulig å komme, og alle ble møtt med smil og et godt ord overalt. Likevel, det var krig og Færøyene fikk også merke dette. Det var om lag 1000 britiske soldater stasjonert der og de beskyttet øyen. En av de siste kveldene Vidkun var i Torshavn, kom en finsk kombinert laste- og passasjerbåt inn for kontroll. Plutselig kom det et tysk bombefly over som slapp tre bomber. Ingen av bombene traff skipet, men flyet kom tilbake og slapp nok en bombe som traff midtskipet. Skipet var lastet med papir og lå som et lysende bål  og brant i flere dager etterpå. En person omkom under angrepet. Fra sykehuset ble et par av de skadde skrevet ut, men noen ble værende atskillig lengre. Der i blant den unge skotten som hadde hovnet opp i beina i livbåten. Han hadde fått hard medfart. Han var likevel fast bestemt på å reise ut igjen så snart han var klar for det fysisk.