Sommeren 2014 leste jeg første bind av Jon Michelet`s fantastiske romanserie om hans fiktive krigsseilerfigur Halvor Skramstad i En sjøens helt. Underveis mens jeg leste boken tenkte jeg mer og mer på at denne historien kunne like gjerne handle om morfaren min som om Halvor. Helt fra jeg var liten visste jeg at morfar hadde vært til sjøs under den annen verdenskrig, men det stoppet der. I vår familie var krigen lite snakket om. Først etter at jeg ble voksen fikk jeg vite hvilke skip morfar hadde vært om bord på under krigen. At han hadde blitt senket fire ganger syntes jeg var spennende å få vite om, men likevel ble det aldri til at jeg spurte han om disse tingene. Jeg ble fortalt at morfar stadig vekk hadde mareritt om sine opplevelser under krigen og nok ikke ville snakke om det. 

 

Tidligere på 2000-tallet hadde jeg en gang i blant vært på internett og søkt på skipsnavnene på de forliste skipene han var på og fant ganske bra med informasjon. Morfar hadde på 90-tallet skrevet ned hva skipene het på ett A4 ark og kort beskrevet hva som hadde hendt. Forklaringen som jeg fikk på hvorfor han gjorde det var at han var så lei av å gå i selskap der han stadig vekk fikk spørsmål om dette. Særlig, i følge han selv, var det "gamle kjerringer" som alltid ville vite hva han hadde vært med på. Han skrev dermed dette A4 arket og når noen spurte om krigen, ja så gav han de arket og sa at han ikke ville snakke mer om det. Dette var nok også en del av grunnen til at jeg aldri spurte om krigen. For meg var han morfar og bestefar og det ville aldri falle meg inn å stille han ubehagelige spørsmål. Nå når jeg etter hans død likevel startet prosjektet oppdaget jeg fort at opplevelsene hans, både på godt og vondt, alltid var med han. Ikke minst har denne delen av livet hans vært viktig for han, og dette er noe som jeg dessverre ikke forsto før det var for sent. Idag har jeg nemlig insett at om jeg likevel hadde spurt han så hadde han fortalt meg mye om denne delen av hans liv.

 

Takket være Halvor Skramstad begynte jeg å interessere meg for denne delen av krigshistorien nok en gang og tok i bruk internett for å finne mer informasjon om hva som hendte med skipene. Særlig www.warsailors.com og www.uboat.net er meget god på informasjon om krigsseilasen og her fant jeg mye. Jeg startet å samle informasjon fra disse sidene og skrev noen få A4 sider om hva jeg hadde funnet. Meningen med dette var at jeg ønsket for min egen del, men også for mine barns del, ha nedskrevet hva morfar og oldefar hadde vært med på. Da jeg var ferdig viste jeg det for artighetens skyld til onkelen min, Helge. Han så på det og syntes dette var spennende saker. Han hadde blitt fortalt noen historier av morfar i oppveksten og hadde også lest informasjonen på www.warsailors.com, men han ville gjerne også vite mer om sin fars opplevelser som krigsseiler. Vi bestemte oss for å forsøke oss på ett lite familie prosjekt med denne historien. Ingen av oss hadde noen bakgrunn som skribenter eller forfatterskap. Vi hadde egentlig ingen anelse om hvordan vi skulle gjøre dette, men vi ble enige om at vi først og fremst skulle forsøke å samle inn så mye informasjon som mulig. Hvordan historien skulle skrives og hvordan vi skulle sy det sammen fikk vi ta til slutt. Han fortalte meg også at morfar hadde endel dokumenter som attester, ID kort etc. fra krigen som vi kunne se på om vi kunne bruke. Her var det masse nyttige saker som vi kunne bruke og det var nok en påminnelse om hvor viktig krigshistorien var for morfar. Hadde jeg bare spurt han tidligere....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg kontaktet diverse arkiver som Riksarkivet, Marinemuseet i Horten, diverse rederier, Riksarkivet i Sverige, statsarkivene rundt omkring i landet osv. Jeg fikk til og med kontakt med noen etterkommere av skipskamerater fra de forliste skipene. Alle som en, være seg arkiver eller etterkommere, var meget vennlig og behjelpelig med alt de kunne bistå med slik at jeg kunne finne ut mest mulig og jeg skylder alle en stor takk for hjelpen!

 

Jeg brukte også mye tid på biblioteket og leste gamle bøker som ikke er i print lenger og jeg gikk i gjennom mange gamle krigsseiler blader etter historier. Ganske tidlig i prosjektet la jeg meg en plan om hvordan jeg etter hvert ønsket at boken skulle bli. Jeg ønsket at mens morfars historie ble fortalt ville jeg samtidig skrive litt om hva som hendte på de stedene han oppholdt seg. For eksempel ville jeg vite mer om den norske Islandsavdelingen og hvordan avdelingen ble opprettet osv. Jeg laget også innholdsfortegnelsen ganske tidlig slik at jeg hadde en rød tråd i historien.

 

En viktig del av historien er mormor og hun kunne fortelle meg ganske så mye nyttig om sin oppvekst på Island og videre om etterkrigstiden. som jeg kunne bruke. Hun visste også lite om krigsopplevelsene til morfar, men ett godt eksempel på puslebiter som falt på plass underveis var det hun som sto for. I alle år hadde morfar sine diplomer hengende på veggen. Som 19 åring ble han for eksempel tildelt St.Olavs medalje med ekegren. På diplomet står det navnet hans, samt at han har fått den som matros på MS Taranger. Det skipet var det siste handelsfartøyet han ble torpedert med før han ble reddet inn til Island og vervet seg i marinen. Mormor spurte han en gang om hvorfor han hadde mottatt akkurat denne utmerkelsen.. Han fortalte henne da at han  ikke var sikker, men han antok at det på grunn av den gangen de startet opp motoren på livbåten og kom seg bort fra den farlige gassen. Han trodde også at det var fordi kapteinen hadde krevet det. Da falt noen biter på plass. Hendelsen med denne farlige gassen var ikke med Taranger, men med Oslo båten Beduin. Den ble han torpedert med en og halv måned før Taranger led samme skjebne. I den offisielle sjøforklaringen forklarte morfar seg at han var i motorlivbåten da Beduin gikk ned. I morfars private arkiv hadde han tatt vare på en gammel avis fra 3 januar 1945, Norsk Tidende. I avisen ble det trykket en artikkel om da det norske skipet ble torpedert og mannskapet i motorlivbåten startet opp for å komme seg bort. I artikkelen står det ingen skipsnavn og heller ikke hvem artikkelforfatteren er. Men, morfar selv hadde notert i avisen med at dette måtte være skrevet av 2.styrmann Harald Nicolaisen. Ganske riktig, og ikke minst fantastisk, så fant jeg ut at Hjemmefront museet hadde ett manuskript som Nicolaisen hadde skrevet etter krigen der han fortalte om krigsseilasen og denne livbåthistorien var identisk med avis artikkelen fra 1945. Manuskriptet fortalte da at det var fire stykker om bord i livbåten. To av de ble rammet av gassen, der i blant kapteinen. Det er nok derfor morfar i ettertid har trodd at kapteinen hadde krevet at han skulle få medalje for sin innsats og for at de reddet mannskapet. Underveis i prosjektet og innsamlingen av informasjon falt jeg borti flere slike puslebiter som falt på plass, noe som var meget artig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siden det likevel står referert til Taranger, og ikke Beduin, på diplomet hans kan det være en annen grunn for at han mottok denne utmerkelsen. I følge Marinemuseet i Horten er det mulig at han fikk denne fordi han ble senket på tre norske skip og fortsatte å seile videre, noe som han gjorde da han vervet seg på Island.

 

Da jeg hadde samlet så mye informasjon som jeg klarte å finne var det på tide å sette seg ned å skrive historien. Dette skulle vise seg å bli både vanskeligere og mer tidkrevende enn jeg hadde forestilt meg. Likevel, prosjektet var godt i gang og hele familien visste hva jeg holdt på og alle håpet at resultatet skulle bli så bra som overhodet mulig. Det var dermed ekstremt viktig for meg at dette skulle gjøres så ordentlig og skikkelig som mulig. Tanken var jo tross alt at denne boken skulle fortelle historien til en nær slekting som hadde en viktig historie å fortelle. Håpet mitt var at familie og slekt ville ha boken i bokhyllene sine som de kunne ta fram og bla i fra tid til annen. Der innsamling av informasjon og sette puslebitene med datoer etc. på plass var veldig kjekt var selve skrivingen vanskelig. Det vil si, selve skrivingen av historien var kjekt å gjøre for historien var spennende. Men, jeg visste også at det skortet en del på det skrivetekniske og setningsoppbygninger osv., slik at jeg måtte ha litt hjelp til dette. Da var min kone, Linda, god å ha. Da jeg var ferdig satte vi oss ned sammen og gikk igjennom manuset på nytt og rettet. Det ble mye bedre og flyten i historien bedret seg betraktelig(selv om Jon Michelet "kicket" litt på mine orddelinger eller ord delinger i ettertid hehe).

 

Onkelen min, Helge, var hele tiden veldig deltakende og involvert. Vi hadde fra starten av opprettet en felles mappe på Drop Box der all informasjon ble lagt inn slik at vi begge hadde kontroll på hva vi hadde å bruke. Det var også han som hadde den brilliante ideen om å få tegnet ett kart over Atlanteren med posisjonen til de forliste skipene. Jeg la ut en melding på mittanbud.no om noen kunne være behjelpelig med noe slikt. Jeg fikk respons neste dag fra en grafisk designer i Oslo som heter Eigil Eliassen som ønsket jobben. Vi avtalte en pris for kartet og han gikk i gang. Resultatet ble akkurat slik vi håpet at det ville bli og det ble perfekt å bruke i permen på boken. Det er også Eliassen som hadde ideen og designet omslaget på boken, noe som jeg også ble veldig fornøyd med. Så en takk også til han! Den nærmeste familie fikk også lest manuskriptet slik at om noe manglet eller var feil kunne vi rette opp i det. Likevel dukket det opp en feil som vi selvsagt skulle vært foruten. Det står nemlig skrevet at han var eldstemann i en søskenflokk på fem. Det riktige er syv og det er heldigvis rettet opp i ebok versjonen. Da vi var klar kontaktet vi ett lokalt trykkeri her i Bergen, Bodoni, med hjelp for trykking av bøker til familie og slekt. Selv om trykkeprisen ville bli dyrere var vi enige om at vi ønsket det så ordentlig som mulig og vi ville derfor at boken skulle trykkes opp i "hardpapp" slik at det også skulle føles som en "skikkelig" bok.

 

Noen få av mine nærmeste venner og kollegaer kjente til prosjektet mitt, men ellers veldig få. Før vi gikk i trykken valgte jeg å fortelle på Facebook om hva jeg hadde holdt på med de siste 18 månedene og responsen blant mine venner var overveldende. Ganske så mange syntes dette virket spennende og ønsket å lese hva jeg hadde funnet ut. Vi bestemte dermed at vi kunne trykke opp litt flere bøker slik at de som ønsket skulle få mulighet til det. Vi satte prisen pr. bok til kr.299,- noe som tilsvarte trykkekostnaden. Dette var helt og holdent ett privat prosjekt for familie og slekt som plutselig spredte seg ut over til mange andre i hele landet. Vi trykket opp ca.200 bøker og omtrent 130 av de er blitt solgt til andre utenfor familien. For meg som ikke er forfatter og ikke har gjort noe slikt før så er det veldig kjekt at så mange viste interesse for prosjektet. Det er også veldlig kjekt at mange har kommet med tilbakemeldinger på at det er blitt en fin bok med en spennende historie. Som den anerkjente filmregissøren Eilert Munch Lund hos Sjøfartsfilm AS så fint sa det: "Jeg koste meg virkelig med denne boken for den er skrevet på en slik måte som at jeg føler jeg ble kjent med Vidkun underveis!" Eller som lillebroen til morfar fortalte: "Endelig fikk jeg vite litt mer om hva min storebror var med på for alle disse årene siden". Slike tilbakemeldinger har varmet skikkelig godt og den nærmeste familie er også veldig takknemmelig for hva vi klarte å få til. Mission accomplished!

​

Alle bøkene er nå solgt ut, men den kan lastes ned gratis som ebok på ibooks og Google Play.